Historien om norsk laks: En reise gjennom tiden

1950-tallet

Jorddammer og innhegninger i sjøen

Når det gjelder oppdrett av edle fiskeslag som ørret og laks skjedde det lite fram til slutten av 2. verdenskrig. Noen av de første som tok opp tråden var brødrene Eilif og Einar Thom fra Brunlanes i Vestfold. Einar hadde vært i England under krigen og sett ørretoppdrett i jordammer der. Allerede i 1950 grov de en dam i hagen på gården sin og satte ut ørret. Fra 1958 ble det satset for fullt. De var også muligens de første som satte ørret ut i sjøen. De lagde innhegninger i sjøen med not på påler. Dessverre ble anlegget deres påkjørt av en båt, så hele produksjonen ble flyttet på land i store jorddammer.

Driftsformen med jorddammer ble kalt dambruk og var særlig utbredt i Sør-Norge og oppover Vestlandskysten og Sunnmøre. Etter hvert var det flere som prøvde seg med innhengninger i sjøen.

1960-tallet

Flytende merder i sjøen

I 1959 satte brødrene Karsten og Olav Vik fra Sykkulven ut laks i sjøen i såkalte «flytekasser». Førsøkene viste at dette var mulig og «flytekassene» ble en slags forløper til merdene. Ingar Holberg fra Smøla var lensmannsbetjent og blant annet medlem i «Norsk oppfinnerforening». Sammen med sønnen Nils Magne bygde han ei åttekantet ramme på 10 x 10 meter. Merda var av treverk og med flyteelementer i isopor. Merda ble sjøsatt, fikk not og ble fylt med fisk i Finnannabukta i Nordvågen i 1962 og var sannsynligvis Norges første flytende merde med notpose som vi kjenner fra dagens produksjonsform. Omtrent samtidig begynte Holbergs kollega på Hitra, lensmannsbetjent Arne Ratchje å bygge lignende merder, basert på tegninger fra Holberg. Denne typen merder ble tatt i bruk av flere, men ble kjent som «Grøntvedt – merder» på grunn av at brødrene Grøntvedt tok de i utstrakt bruk.

1970-tallet

Lakseoppdrett i sjøen

På 1950 og 60 – tallet var det stort sett ørret man drev oppdrett på. Helt på tampen av året 1969, satte Mowi AS ut laks i sjøen. Det var første gang det ble gjort i større skala. Laksen ble satt ut i Lokøykjølpa i Øygarden. Dette var en såkalt poll, et smalt sund som ble avstengt i begge ender. Selv om denne driftsformen varte til langt ut på 1980-tallet, viste det seg å være et blindspor. Flytende merder er fremdeles den vanligste driftsformen og det var i slike merder Sivert og Ove Grøntvedt på Hitra, satte ut laks den 28. mai 1970. Lakseoppdrett ble omtalt i media og snart spratt det fram en mengde nye selskaper langs hele kysten. I 1970 ble også NFF (Norske fiskeoppdretteres forening) stiftet. I 1973 fikk vi en midlertidig konsesjonslov. Denne regulerte driften av anleggene og skulle sikre at det ble ei næring for kystsamfunnene og ikke for industrigigantene. Anleggene skulle kunne drives som en økonomisk enhet, men med produksjonsbegrensninger. I 1978 ble FOS (Fiskeoppdretternes salgslag) opprettet, og de hadde monopol på førstehånds omsetning av fisken.

1980-tallet

Oppdrettsloven og overproduksjon

Den første norske oppdrettsloven ble vedtatt i 1981, der lokalt eierskap var det bærende prinsipp. Den regulerte også anleggenes plassering og oppbygning, med tanke på fiskehelse, miljø og skipstrafikk. Deretter startet arbeidet med å tildele nye konsesjoner. Den første runden var i 1981, deretter i 1983/84 og til slutt en runde i 1985/86. Det var også en ekstra tildelingsrunde for Nord-Troms og Finnmark i 1989. Det ble lagt stor vekt på å fordele konsesjonene langs hele kysten. Særlig områder som hadde lite oppdrett, som Nord-Norge ble tilgodesett.

Det var mange om beinet. I 1983 var det 100 konsesjoner som skulle fordeles på 1200 søkere. Konsesjonsvolumene ble også økt utover 1980-tallet, fra 3000 m³ til 8000 m³. I 1985 kom det en ny oppdrettslov.  Den medførte en liberalisering av reglene om eierstruktur, slik at man fremdeles ikke kunne ha majoritetsinteresser i mer enn ett selskap, men man kunne nå ha minoritetsinteresser i flere.

På midten av 80-tallet åpnet myndighetene for at omtrent hvem som helst kunne starte settefiskproduksjon, uten krav til faglige kvalifikasjoner eller eierstruktur. Det tok to år å fôre opp en slakteklar laks. Dermed tok det to år før problemene viste seg. Fra 1987 til 1989 ble produksjonen mer enn doblet. Denne situasjonen førte raskt til overproduksjon, prisfall og en rekke konkurser. De første som ble rammet var settefiskprodusentene. På slutten av 1980-tallet stod Norge for omtrent 80% av verdens lakseproduksjon og i 1990 var overproduksjonen av norsk laks blitt så stor at FOS satte i gang innfrysing, i et forsøk på å holde prisene oppe. Men prisene fortsatte å falle og i tillegg kom store sykdomsutbrudd og importstopp og straffetoll fra USA og EU. Resultatet var at FOS satt på et veritabelt lakseberg som de ikke fikk solgt, og ikke hadde de penger til å betale oppdretterne for fisken heller.

1990-tallet

FOS – konkurs og konsolidering

Høsten 1991 kom sammenbruddet. Fiskeoppdretternes salgslag gikk konkurs og det samme gjorde en mengde oppdrettere. Mange av dem hadde satset nærmest alt de eide og led store tap. På denne tiden skiftet også myndighetenes holdning til konsesjonsloven. Etter konkursen ble oppdrettsloven endret, slik at kravet til lokal forankring for majoritetseiere forsvant, og det samme gjorde bestemmelsen om at man ikke kunne være majoritetseier i mer enn ett selskap. Dermed var det ikke lengre «en konsesjon per oppdretter», og det ble fritt fram for «storkapitalen» å kjøpe seg inn i næringen.

Bankene satt med en mengde konsesjoner etter konkursrammede oppdrettere. Disse ble solgt til spottpris og kjøpt opp av kapitalsterke forretningsfolk. De tidligere eierne satt i mange tilfeller igjen med gjeld som de betalte på i årevis. Med liberaliseringen av oppdrettsloven og med kapitalsterke eiere på banen, ble det muligheter for vekst. Nye eiere førte til en rivende utvikling både på utstyrs og forskningsfronten. Noe som igjen medførte økt kompetanse og produktivitet. Utover 1990-tallet ble veksten enorm. I 1992 ble det produsert 132 000 tonn laks og ørret. I 1995 hadde volumet fordoblet seg til 264 000 tonn. I 2003 586 000 tonn.

Myndighetene så seg nødt til å innføre begrensninger på produksjonen. Dermed ble fôrkvotesystemet innført fra 1. mars 1996. Da ble det fôrmengden som satte begrensningen på hvor mye fisk man greide å produsere.

2000-tallet

Fra fôrkvoter til MTB

Norge lå i konflikt med EU om straffetoll på norsk laks. Konflikten ble brakt inn for WTO (World Trade Organization) og fikk medhold. EUs straffetiltak mot norsk laks ble dermed opphevet fra 20. juli 2008. Dette betydde overhodet ikke fri vekst. Fôrkvotesystemet ble forlatt i 2005 og man fikk i stedet begrepet MTB (maksimalt tillatte biomasse). MTB for en normal konsesjon er 780 tonn, mens Troms og Finnmark har 945 tonn. Det ble økt fokus på anleggenes plassering og påvirkning på miljøet. Antallet lokaliteter gikk derfor ned, mens de gjenværende økte både i størrelse og volum. I 2002 ble det tildelt 40 nye matfiskkonsesjoner. Da hadde det ikke blitt tildelt nye konsesjoner siden 1989. I 2003 ble ytterligere 50 konsesjoner fordelt. Dette bidro også til at anleggene med de beste naturforholdene fikk større biomasse.

2010-tallet

 Innovasjon og trafikklyssystem

Større anlegg fordrer også større service- og brønnbåter. En ny generasjon fartøyer, med bl.a. hybridløsninger som gir framdrift på både diesel og strøm, har kommet i drift. Både på fôrflåter og fôringsanlegg har teknologien gjort store framskritt. Laksen fôres mange steder fra land, fra såkalte «tilvekstsentere», lakselus kan bekjempes med «luselasere», bare for å nevne noe.

Med økende biomasse i sjøen, kom også økende problemer med sykdommer og lakselus. Særlig sistnevnte har vist seg å bli et særdeles stort og vedvarende problem. Siden 2012 har veksten stagnert på grunn av strengere reguleringer og i 2017 ble det såkalte «trafikklyssystemet» innført. Myndighetene har delt kysten inn i 13 produksjonssoner som blir nøye overvåket. Det er miljøpåvirkningen på villaksen i området og lakselusnivåene, som avgjør om næringen får grønt, gult eller rødt lys i disse områdene. I grønne soner kan det gis tillatelse til å øke produksjonen, i gule er det stans, mens i røde må oppdretterne redusere sin produksjon. For å få vekst i næringen ser det ut til at helt nye områder og produksjonsmetoder må tas i bruk.

2020-tallet

Havmerder

Sommeren 2020 lanserte Salmar «Ocean farm1», verdens første havmerde. I de siste årene har det blitt bygd flere såkalte «havmerder». Dette er anlegg som ligger langt fra land og nærmest på det åpne havet. De ligger også langt fra andre anlegg, så her skal laks forhåpentligvis kunne produseres uten problemer med lus og sykdommer. På slike anlegg kombineres det teknologi fra både havbruksnæringen og oljenæringen.

Bakgrunnen er den store luseplagen. Man vil flytte anleggene til områder hvor smittepresset ikke er så stort. Av samme årsaker kommer det stadig ny teknologi. Nå er det flere som går over til nedsenkbare merder, lukkede eller semilukkede anlegg på sjøen og landbaserte anlegg.